Text

Contact:

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.

Phone: +47 40878377

 
   

 






Reisen
Installasjon og bok, (utgis høst 2017), H//O//F forlag.

Reisen er et samarbeid mellom billedkunstner Gunvor Nervold Antonsen og forfatter Hans Petter Blad. Nervold Antonsens installasjon Reisen, laget til skulpturparken Wildlife (Nesoddparken 2017-2020), har vært utgangspunkt for boka, som består av dikt, tegninger, skisser og foto.

Installasjonen er satt sammen av treskulpturer og broderte mesopotamiske kelimer. Kelimene ble hentet til Norge fra Irak på slutten av 1970-tallet, av Reza Maktabi. Under sin reise tok Maktabi polaroidbilder av familien som laget kelimene, og deler av dette private fotomaterialet vises i boken.

Blads dikt er skrevet i forlengelse av de første skissene til installasjonen, polaroidbildene samt selve kelimenes mangfoldige historikk og betydningslag. Alle diktene har titler, eller er inspirert av mønstermotiv og symbolikk, fra mesopotamiske kelimer, og refererer til kelimenes opphav og forbindelser. 

Reisen handler om forflytninger - mellom kunstverk og tekst, men også innad i det historiske materialet: mellom mennesker, gjenstander og fortellinger.

The Journey
Installation and book, (published autumn 2017), H//O//F Publishing.


The project The Journey is produced through collaboration between the artist Gunvor Nervold Antonsen and the author Hans Petter Blad. Nervold Antonsen’s installation, The Journey, created for the sculpture park ‘Wildlife’ (Nesoddparken 2017-2020), is the starting point for the book, which features poems, drawings, sketches and photographs.

The installation consists of wood sculptures and embroidered Mesopotamian kelims. The kelims come from Iraq and were brought to Norway in the late 1970s by Reza Maktabi. On his journey, Maktabi took Polaroid photographs of the family who made the kelims. Part of this private photographic material is presented in the book. 

Blad’s poems are written in relation to the first sketches for the installation, the Polaroid images and the diverse history and significance of the kelims themselves. All the poems have titles, or they are inspired by the patterns, motifs and symbols from Mesopotamian kelims and refer to their point of origin and connections.

Reisen (The Journey) is about moving or shifting or drifting – between an artwork and a text, but also internally in the historical material: between people, objects and stories.
 

 




For all tid uforanderlig
Tekst av kritiker og skribent Line Ulekleiv, 2017

Gunvor Nervold Antonsens utstilling For all tid uforanderlig på House of Foundation startet opprinnelig med en kassert bok fra Deichmanske bibliotek: Fortidens eventyrland av J. A. Hammerton, utgitt i 1934 med originaltittelen Wonders of the Past. Biblioteket gikk gjennom samlingen sin for å kassere tusenvis av sine titler som følge av den forestående flyttingen til Bjørvika – Nervold Antonsen plukket opp én av bøkene og virvlet som konsekvens opp materielle former og kryssende assosiasjoner. En nedstøvet bok med et tankegods og kunnskap kilt inn i en annen tid, spaltet ut fra en fremtidig offentlighet.

Boken fremstiller i et høystemt og gammelmodig språk, illustrert med fotografier, mesterlige fortidsbyer, byggverk og monumenter, sett fra mellomkrigstidens turbulente ståsted. Neros Domus Aurea i Roma, romerske katakomber, Pompeii, Baalbeks ruiner, Den kinesiske mur, templer i det gamle Mexico, statuene på Påskeøya. Her ligner vår verden en fjern drøm.

Boken skriver seg inn i forglemmelse som fenomen. Bøkene følger byene, og noen av dem utryddes med tiden. Men denne boken representerer en påkallelse fremfor bibliotekets aktive forglemmelse, rasjonelt begrunnet og typisk for vår tid – men samtidig går noe verdifullt tapt. Boken blir et medium som maner fram noe fragilt og foranderlig. Mange av stedene som omtales i boken finnes ikke lenger. Andre er utsatt for omfattende ødeleggelser grunnet krig og naturskader, men også kommersialisering og masseturisme. Palmyra blir i vår tid kroneksemplet på en destruert by, hvor heller ikke de uerstattelige ruinene er skånt fra krigens herjinger, men brutalt brutt ned. Petra, som også figurer i boken, er siden 30-tallet radikalt tilgjengeliggjort, som bildestrøm på internett og faktisk reisemål. Nervold Antonsen er opptatt av hvordan denne endrede statusen også fører til en form for ødeleggelse, om enn mer symbolsk – tapet av mystikk, myter og historiens dybde er også en form for forringelse.

Nervold Antonsen har brukt bildesider fra den kasserte boken som kilde til sine verk, og de inngår også rent fysisk. Fortidsbyene Palmyra og Petra blir utgangspunkt for motiver til monotypier i to tekstilmontasjer, som fremstår som innrammede bilder mot en samlende bakgrunn, i hver sin grunnfarge. I disse to arbeidene finner vi variasjoner over søyler og søyleganger, buer og triumfbuer. Vi kan også finne spor etter akvedukter, de antikke vannkildene. Stier løper mellom linjene, brodert og i pastell, og synes å blø inn i stoffet. Linjene tar opp i seg spillet i de sedimentære bergartene som Petra er kjent for. Fjellet i Petra er i sandstein, i et vilt spekter av fargenyanser dominerer den rødlige fargen.

I en transformativ vending, for fullt i Drømmen om Petra, den rosenrøde by slår motivene om til en slags bakhoder, hvor håret vokser seg langt. Søyler og hoder overlapper, som om hodet selv var et tempel, eller søylegangene var knyttet til tankerekker og konstruksjon. Hodeformen opptrer også i en serie med åtte grovt tilskjærte treskulpturer. Som stubber er de plassert midt i rommet mellom tekstilmontasjene; det dannes en sammensatt helhet. Bakhodene kan oppfattes som turister foran en severdighet, knipsende i et fotovennlig flash. Teoretikeren Boris Groys har skrevet om hvordan turister per definisjon ikke er på leting etter det universelle, men det som er unikt og lokalt. Turistblikket er ikke utopisk, men konservativt, rettet mot fortiden. Den romantiske turismen blir ifølge Groys en maskin laget for å forandre det temporære til noe bestandig, det flytende til noe tidløst, det flyktige til monumentalitet.

Tittelen For all tid uforanderlig antyder en dobbelthet – ambivalensen i å forsøke å bevare historien og tiden, dratt mellom lengsel og et uunngåelig forfall. Utstillingen kretser rundt historier som ikke lenger er tilgjengelige – men også de nye historiene som oppstår i vrakgodset. Gjenoppdagingen, både av materialer og fortellinger, er en grunnmodus i Nervold Antonsens praksis. Hun benytter det forgangne som en organisk og produktiv masse, full av overlevering truer den også med en vill formløshet og oppløsning.

I møte med ruinen er ofte det estetiske blikket dominerende, det limer villig sammen erfaringer av forfall. Forestillinger om større meningssammenhenger nærer denne aktiviteten. Når vi forholder oss til ruiner, står vår egen fremtid i relieff mot historiens lange strekk. Ruinen og det forkastede bærer i seg en særegen splintret fascinasjon, som Nervold Antonsen gjenoppliver. Fortidens eventyrland gjøres visuell og manifest i nye rammer.


Summary in English:

For All Time Unchanging
The textile montage ‘The Dream of Petra, the Rose-Red City’ and the wood sculptures ‘Heads’ belong to the series For All Time Unchanging. The stimulus is a discarded book from Oslo’s Deichman Public Library: Fortidens eventyrland by J.A. Hammerton (published in 1934, with the original title Wonders of the Past).

I acquired this book when the library was reviewing its collection and discarding thousands of books, in preparation for moving to new premises in the Bjørvika neighbourhood. Hammerton’s book has supplied both visual and thematic inspiration for the works. Pictures from it are also included in the textile montage.

The book tells about ancient cities, places and monuments and what remained of them at the time the book was published. Many places that are described no longer exist in the same condition as when the book was written in 1934, their ruination stemming from war, tourism, weathering or natural disasters. Petra, the theme of the montage, stands in contrast to several other ancient sites that can no longer be visited by tourists. It has become over-accessible through mass-tourism and pictorial material on Internet.

The title For All Time Unchanging suggests an ambivalent back-and-forth movement between a desire to preserve ancient monuments despite their unavoidable collapse. The work revolves around historical stories that are no longer accessible – but also new stories emerging from the wreckage.

                          

 

 

 

 

         Interview in Billedkunst nr. 4, 2016
         Read here (PDF)

 

 

 

 

 

Repetisjoner av et stille rom / Repetitions of a Quiet Room
Tekst av kritiker og skribent Line Ulekleiv, 2015

Verket Repetisjoner av et stille rom (2015) produserer en sammensatt og aktiv situasjon: En følsom intimitet forhandler hele tiden med det monumentale anslaget. Den nesten overveldende størrelsen på tekstilmontasjen, som dominerer veggen, tillater et rikt internt spill av ulike materialiteter og stofflige overflater. Trefigurer og folkloristiske stubber er grovt hugget til og balanserer som begynnelsen på en uendelig søyle. Objektene samtaler med de tekstile vertikale partiene, det amorfe med det mer definerte. En tenkning i mønstre brytes av noe villere og mer spontant. Betrakteren vandrer rundt i et landskap av varierte kunstuttrykk, som aktiverer og farger rommet. Hvert element inngår i sekvenser, de er potensielle fremkallere av minner og mulige narrativer. Skulpturene på sokkel forsvinner inn og ut av synsfeltet, de vever seg inn i hverandre, men opptrer også som karakterer i en løs og åpen fortelling.

Samtidig antyder Gunvor Nervold Antonsen med dette verket en museal samling – en egen stillhet omgir disse gjenstandene som inngår i gåtefulle grupper. Kunsthistorien kalles inn, og de mange referansene får klangbunn i verket. Hos Constantin Brancusi står sokler og skulpturer i et parforhold, de kan nesten ikke skilles. Denne dynamikken er også innlemmet i Nervold Antonsens komposisjon. Repetisjoner av et stille rom rommer en fri hommage til kunstnerskap hun tar inn i sin radius og praksis: Eva Hesse, Ossip Zadkine, David Smith, Louise Bourgeois, Constantin Brancusi og Georg Baselitz. Memoreringen inngår i et spill hvor den rytmiske gjentagelsen bygger stadig nye vitale krysninger.
 

 



 

 






 

 

Tekstilen er konstant

Tekst av kunsthistoriker, kritiker og skribent Line Ulekleiv, 2015
Oversettelse til engelsk Arlyne Moi


Text by art historian, art critics and writer Line Ulekleiv
, 2015
Translation by Arlyne Moi


(Scroll down for English version)

Gunvor Nervold Antonsen (f.1974) arbeider primært med tekstile montasjer, maleri og treskulptur. Ulike uttrykk i eksperimentelle kombinasjoner skaper energiske og originale møter mellom tekstile, maleriske og skulpturelle kvaliteter. 
Gjennomgående finner vi en intuitiv, leken og personlig tilnærming til kunsthistorien, med særlig interesse for modernistiske kunstnerskap, feminisme og arven som løper fra generasjon til generasjon. Kunstnerens produksjon preges av et friskt overskudd – uten overdreven respekt for lange faglige linjer og formalt måtehold. Arbeidene har spor etter basketak med materialer, forbilder og utførelse, og er talende bilder på den kunstneriske prosessen.
Tekstilen er en konstant for Nervold Antonsen, den har både enkle og komplekse egenskaper. Det tekstile materialet opptrer i mange former, og knytter an til et vell av historier og referanser. Tekstilen kan være en forutsetning for nære og intime opplevelser, grunnleggende knyttet til mennesket. Samtidig representerer den tekstile sfæren også den mer allmenne historien om samfunn, industri og utvikling – i et spenn mellom menneske og maskin.

En idé om visuelle sykluser spiller seg ut i Nervold Antonsens romlige komposisjoner, og eksistensielle spørsmål nedfeller seg i materialet. I en form kunstneren kaller hybridenes poesi sammenstiller hun visuelle og litterære elementer, med det tekstile som bakgrunn. Maleriets assosiative verden åpner arbeidene ytterligere opp. Lag på lag med historier fortelles samtidig, i parallelle tidsrom. Nervold Antonsen er opptatt av kunstens flerstemte, urene uttrykk og mange identiteter. Hennes arbeider skaper både intime, skjøre rom og monumentale former.

Spring Burial (2013) er tittelen på et verk som sammenstiller litterære og visuelle ladninger. Det materielle og det immaterielle, det fiktive og reelle, samles i en levende gest, mellom vekst og forfall, det som begraves og det som oppstår. Verket samler akkumulerte bruksgjenstander fra bygda, hengt opp foran oljemonotypier på en tekstilmontasje. De gamle tingene bringer med seg en gåtefull og svunnen sfære, impregnert av usynlige historier. Tiden strømmer gjennom oss, og lar oss ikke være i fred. Tiden mellom vitalitet og død kan også speile den kunstneriske prosessen, der kunstens objekter er levende idet de er under arbeid og tilblivelse, men frosset i en endelig presentasjon.

Nervold Antonsens arbeider er ekspressive og fargesterke i sin natur, men også fortellende – blant annet gjennom bruk av poesi – det visuelle og det poetiske språket virker tilbake på hverandre. Verkserien Poems for my Poets (2012-2015) tar for eksempel utgangspunkt i Nervold Antonsens nære forhold til diktning, blant annet Edith Södergrans poesi, og det visuelle språket som reaksjon på det skrevne ord.

Kontrasten mellom overflate og underliggende sjikt, med naturen som sentralt motiv og metaforisk bakteppe, understreker sanselige erfaringer. For eksempel blir skogen i Nervold Antonsens fremstilling et sted for hemmeligheter og intens dybde, både som en fysisk erfaring av å stå midt i dens tette masse og som et avtrykk av fjernere minner. Den faktiske materielle opplevelsen utvides til en abstrakt sirkulering av tid og verdi.

Textiles Are Ever-Present

Gunvor Nervold Antonsen (b. 1974) works primarily with textile montage, painting and wood sculpture. Different expressions in experimental combinations create energetic and original encounters between painterly, sculptural and textile qualities.

Throughout her works, we find an intuitive, playful and personal approach to art history, one that reveals a keen interest in modernist artists, feminism and traditions passed down from generation to generation. The artist’s production is marked by ingenious energy – without excessive respect for long disciplinary lines and formal restraint. The works show traces of tussles with materials, the artist’s paragons and the creation process; they are images that speak eloquently of the artistic process.

Textile material – the constant variable in Nervold Antonsen’s art – has both simple and complex qualities. Textiles appear in many forms and contain an infinite number of stories and references. They can be preconditions for intimate experiences of the sort that are fundamental to humanity. At the same time, the textile sphere represents a more general history about society, industry and development – it orbits in a field of tension between man and machine.

An idea about visual cycles plays out in Nervold Antonsen’s spatial compositions, and existential questions embed themselves in the material. In a form referred to as the Poetry of Hybrids, the artist juxtaposes visual and literary elements, using textiles as background materials. The associative world of painting adds to the experience of the works. Layer upon layer of stories are told at the same time, yet in different modes of time. Nervold Antonsen is interested in art’s polyphony, impure expressions and multiple identities. She creates both monumental forms and intimate, fragile spaces.

Spring Burial (2013) is the title of a work that combines literary and visual expressions. The material and the immaterial, the fictive and the real, are combined in an animated gesture between growth and decay, that which is buried and resurrected. To create the work, the artist gathered functional objects from rural communities, then hung them in front of oil-monotypes mounted on a textile montage. The old objects are carriers of a mysterious and bygone world impregnated with invisible stories. Time flows through us and does not leave us in peace. The time between vitality and death can also reflect the artistic process: art’s objects are living while being created, but frozen once they reach a finalized presentation.

Nervold Antonsen’s works are expressive and colourful but also narrative, partly on account of her use of poetry. The visual and the poetic languages affect one another. To exemplify: her personal relation to poetry is the starting point for the series Poems for My Poets (2012-2015). Here she takes recourse in a poem by Edith Södergran, among others, and treats the visual language as a reaction to the written word.

The contrast between surface and underlying layer, with nature as a central motif and metaphorical background, underscores sensory experiences. For example, the forest in Nervold Antonsen’s presentations becomes a place for secrets and intense depth, as a physical experience of standing in the midst of its thick foliage, but also as an imprint of more distant memories. The factual material experience expands into an abstract circulation of time and value.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spring Burial

Tekst av kunsthistoriker, kritiker og skribent Line Ulekleiv, 2013
Oversettelse til engelsk Arlyne Moi


Text by art historian, art critics and writer Line Ulekleiv
, 2013
Translation by Arlyne Moi


(Scroll down for English version)

Gunvor Nervold Antonsen arbeider med en idé om visuelle sykluser som spiller seg ut i romlige komposisjoner. Eksistensielle spørsmål nedfeller seg i materialet. I en form hun kaller hybridenes poesi, tar hun i bruk sammenstillinger av litterære og visuelle ladninger av et sammensatt register av materialer, i høy grad tuftet på det tekstile. Kunsten er for Nervold Antonsen flerstemt og uren i sitt vesen – og prosessen løftes i arbeidene fram som en egen puls, med en egen indre drivkraft og et svingende humør som kastes mellom forskjellige fiktive identiteter og temperamenter. Utspringet er kanskje av en personlig og lokal art, men det finnes et universelt utsyn her. Det materielle og det immaterielle, det fiktive og reelle, samles i en eksperimentell og levende gest.

Spring Burial signaliserer et tvetydig budskap som materialiserer seg mellom vekst og forfall, det nye og forgangne i en dobbel bevegelse. Er det en begravelse om våren det dreier seg om, eller rett og slett en begravelse av våren? Den legges i jorden, men kanskje denne aksjonen regenerer noe fremfor å legge alt dødt. Jordfestingen er også et tegn på en forankring, en jording i noe stabilt – i mulden som er evig tilstede. Livsprosessene følger uvegerlig sin egen rytme, men er også metaforer på et jordnært håp om snarlig endring og overgang til andre tilstander. Lyset følger mørket, men også mørket har en egen dragning – vi trenger det. Spring Burial har en kultisk sfære, en lengsel mot en rytme vi føyer oss etter, som en kraft som er sterkere enn oss. For kunstneren speiler også tittelen den kunstneriske prosessen – som restene etter en vital og kreativ periode som nå er historie. Kunstens objekter pustes liv i, og lever videre gjennom sitt publikum. Utstillingsrytmen i et galleri er i seg selv syklisk, med sin organisering, tekstproduksjon, montering, presentasjon, dokumentasjon, demontering og nedpakking – denne prosessen starter hele tiden opp på nytt. Det som stilles ut ender til slutt opp i hukommelsen, katalogen, samlingen, eller under sengen og samler støv.

Gunvor Nervold Antonsen ønsker å holde liv i arbeidene som selvstendige enheter med varierende ekspressive og ekspansive behov. Derfor vil hun la verkene flyte utover, sluppet løs fra et stramt definert rammeverk. Arbeidene antyder historier som det er opp til hver enkelt å videreutvikle. Mest eksplisitt er det fortellende til stede i lydarbeidet Det mekaniske åndedrett, hvor et nærmest privatmytologisk rom trekker mange tråder med seg, minner, refleksjoner og mulige fortsettelser. Noe er erkjent og opplevd, andre ting er fantasert og drømt. Det mekaniske åndedrett fyller rommet og forplanter seg i ørene, slik at språket utgjør det egentlige materialet. Tittelen betegner mekanismer som inngår i utveksling av oksygen og karbondioksid mellom en levende organisme og dens omgivelser – et vitalt prinsipp. Innpust og utpust, liv og død er avhengige av hverandre, og er som andre motstridende tvillingpar viklet inn i hverandre på de mest finurlige måter. Det mekaniske åndedrett, som er Nervold Antonsens første lydarbeid, spinner videre på tematikker Antonsen lenge har vært opptatt av, nemlig menneskets plassering innen sykliske prosesser i naturen. Hvilken bevissthet har vi om tiden som strømmer gjennom oss, og som ikke lar oss være i fred?

Tittelverket Spring Burial tar i bruk gjenstander som er samlet sammen og lagret opp, ting fra livet på bygda er hengt opp foran oljemonotypier på en tekstilmontasje. Det er som om vi ser forstørrede utsnitt av jord og gress, organismer i full forråtnelse og oppløsning – noe som danner bakteppe for lydarbeidet, som smitter over på det visuelle. Askeladden har gjort sine funn, og tar i bruk det han har snublet over. De gamle tingene bringer med seg en egen forloren, men gåtefull sfære, impregnert av historier som ikke dør ut før de forsvinner helt ut av synsranden. Gjenstandene reddet Askeladden, med en perfekt timing kom de til nytte, men i Nervold Antonsens arbeid er funksjonaliteten mer tilbaketrukket. Like fullt bruker hun dem som om de kan utgjøre hele forskjellen.

Skjørheten i denne intensjonen om å skape noe av verdi, skinner gjennom. Gjenstandene har mistet sin berettigelse som bruksgjenstander, men kan nå oppfattes som kulturhistoriske objekter. Dermed belyses de på en ny måte, i et nytt assosiativt rammeverk. Kunstneren bærer gjenstandenes historikk videre i et håndholdt grep. Alt det vi eier, særlig det som har gått i arv gjennom generasjoner og som kanskje vitner om en rural livsstil fra en fjern tid, har mange lag i seg. Nervold Antonsen søker en enkelhet, en nærhet til det håndlagde som trenger gjennom den rene gjenstandsfetisjeringen. Tingene er hva de er – men er samtidig mer enn sin framtoning. De var en gang praktiske, de var en gang en bondes stolthet. Tingene tynger oss, men vi vil nødig kvitte oss fullstendig med de tusen stemmene som hefter ved dem. Hendene griper tingene i arbeidet The Sickness, de er ikke lenger presisjonsredskaper, men en ukontrollerbar masse. Det er som om en sykdom er i vekst og multipliserer seg i hver finger, noe som griper om seg til neste generasjon. Det viktigste redskapet vi har blir til noe klønete og ubrukelig, og disse hendene er omgitt av en bløt dybde av et mørke.

Naturen fremstilt i kunsten kan lett fremstå som svermerisk, en romantisk og eskapistisk idé som går i jevn reprise. Nervold Antonsen har begynt å betrakte naturen som noe som først og fremst handler om kunnskap. Det finnes et forhold mellom natur og bevissthet, og vi er en del av det samme kretsløpet. Dette kretsløpet rommer dvalelignende tilstander, men også energi som hele tiden vender tilbake. I denne syklusen er ikke kunsten en isolert størrelse – den smelter sammen med naturens prinsipper. I gamle tider var det vanlig å begrave sine døde når telen i jorden tinte, når vår tok over etter vinter. Gravleggelsen ble forskjøvet og utsatt. Noe blir gravlagt en stund etter at det døde, med visshet om at om våren springer de latente knoppene nok en gang.

 

 

Spring Burial

 

Gunvor Nervold Antonsen works with ideas about cycles in nature and cultural life. These come to expression in spatial, material compositions that trigger existential questions. She calls her method a poetry of hybrids, for she puts together a complex literary and visually-charged register of materials, many of them textiles. Art, for Nervold Antonsen, is polyphonic and impure in essence – the creation process has its own pulse, driving force and moods that swing between fictive identities and temperaments. Her starting points may be personal and local, but they also contain a universal horizon. The material and immaterial, fictive and real, merge in an experimental, vibrant gesture.

Spring Burial signals an ambiguous message materialized between growth and decay – the new and bygone in a double movement. Is this about a burial in spring, or maybe a burial of spring? Something is put in the ground, but perhaps this activity is regenerative rather than putting whatever it is permanently to rest. A burial is also a sign of being grounded in something stable – in an ever-present soil. The processes of life follow their eternal rhythm, but they are also metaphors for the down-to-earth hope of an imminent change and transition to a new state of being. Light follows darkness, but darkness has its own attraction – we need it. Spring Burial has a cultic aspect; it has a rhythm we long to follow, a force stronger than ourselves. For the artist, the title also reflects the artistic process – like the remains from a vital, creative period that is now history. Life is breathed into art’s objects, and they live on through their public. The rhythm of exhibitions in an art gallery is itself cyclical: organizing, writing, mounting, presenting, documenting, taking down, packing away – and then the process starts over again. That which is exhibited eventually ends up in our memory, a catalogue or collection, or under the bed, collecting dust.

Gunvor Nervold Antonsen wants to keep the works alive as independent units with varying expressive and expansive needs. This is why she allows her works to ‘spill over’, to exceed the boundaries of strictly defining frames. They suggest stories, but it is up to the receiver to develop them. The narrative aspect is most explicitly present in the sound piece Det mekaniske åndedrett (The Mechanical Respiration). Here an almost private-mythological room contains a host of possible sequels, new plots and twists to the story. Some things are acknowledged and experienced, other things are imagined and dreamed. The Mechanical Respiration fills the room and propagates in our ears – it is the language that is the real material. The title refers to mechanisms involved in the exchange of oxygen and carbon dioxide between a living organism and its environment – a vital principle. Inhaling and exhaling, life and death, are interdependent, and like other contrary twins, are involved in each other’s doings in the subtlest of ways. The Mechanical Respiration, which is Nervold Antonsen’s first sound piece, builds on themes she has worked with for a long time; in particular, humanity’s place in nature’s cyclical processes. Are we aware of the time that flows through us, which does not allow us to be at peace?

The titular work Spring Burial includes collected and stored objects; thing from rural life are hung in front of oil monotypes mounted on textile. It is as if we see enlarged segments of earth and grass, rotting organisms on the verge of non-existence. The visual work forms a backdrop for the sound piece, which in turn affects the visual work. Nervold Antonsen is like the Norwegian fairytale character Askeladden, who finds things and uses whatever he finds. The old objects carry something forgotten and mysterious. They are impregnated with stories that do not die until the objects themselves do. Found objects saved Askeladden; their usefulness was perfectly timed, but in Nervold Antonsen’s work, the functional dimension is more withdrawn. She nevertheless uses the objects as if they could make all the difference in the world.

The fragility in this intention to create something of value shines through. The objects have lost status as items of use, but they can now be understood as art historical objects. They are therefore seen in a new light, in a new associative framework. The artist carries the objects’ history further in her own hands. Everything we own, especially the handmade things passed down from generation to generation, which perhaps bear witness of a rural life from a distant time, have many layers of meaning. But Nervold Antonsen seeks simplicity, a nearness to the handmade that goes beyond pure object-fetishization. The things are what they are – but they are simultaneously more than they appear. They were once practical; they were once the farmer’s pride and joy. These things weigh us down, but we hate to throw away the thousand voices speaking through them. In the work The Sickness, the hands grip objects, but rather than precision tools, the hands are now an uncontrollable mass. It is as if an illness is worsening, spreading through every finger and being passed on to the next generation. The best tools we have become clumsy and unusable, surrounded by soft darkness.

Nature represented in art can easily seem romantic and escapist, like a hackneyed idea. But Nervold Antonsen has begun to see nature primarily as a matter of knowledge and awareness. There is a cyclical relation between nature and awareness, and we are part of it. This cycle contains apparently dormant states but also renewable energy. In the cycle, art is not an isolated thing – it melts together with nature’s principles. It used to be that people who died in winter were not buried until after the spring thaw. Interment could happen months after the death, with the assurance that in the spring, the buds would once again bloom.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hybridenes poesi / The Poetry of Hybrids

Tekst av kunsthistoriker, kritiker og skribent Line Ulekleiv, 2012
Oversettelse til engelsk Arlyne Moi


Text by art historian, art critics and writer Line Ulekleiv
, 2012
Translation by Arlyne Moi


(Scroll down for English version)

Prosjektet Poems for my Poets tar utgangspunkt i Gunvor Nervold Antonsens forhold til dikt, med modernismen som distinkt understrøm. Hvordan reagerer det visuelle språket på det skrevne, hva er det som materialiserer seg fra stemning til form? Hva slags tenkt utstillingsrom er en bokside og hvilken diktsamling er egentlig en utstilling? Det materielle og det imaterielle, det fiktive og reelle, samles i en eksperimentell og levende gest. Det hele er legemliggjort i tekstile montasjer, treskulpturer og malerier som iscenesetter klanger, etterbilder og fysiske erfaringer fra kunstnerens diktopplevelser, i møte med modernistiske idealer.
 Arbeidene er knyttet til en poetisk refleksjonsform og inkorporerer et språk fra en annen tid – via samtiden.
Nervold Antonsen tilfører dette prosjektet et personlig investert orienteringspunkt, med en temperamentsfull og humoristisk tilnærming til sykliske prosesser i naturen og kulturen.

I

Vierge Moderne

I det monumentale triptyket som er spesiallaget til restauranten på Kunstnernes Hus, hvor det vil henge en periode i 2012, er prismelignende former i varme og glødende farger satt i bevegelse. Det store tekstilarbeidets mykhet korresponderer med en svart innramming og formenes splintrede komposisjon, som om de var biter i et strålende glassmaleri. Det er som om lyset brytes i disse samtidige sofistikerte og rå tekstile fragmentene, noen er i et skinnende materiale og bryter ut av den innrammende konturen. Det er noe som brytes her, og sansningen er knyttet til puls og oppvåkning. Kanskje man også kan ane Munchs sol i horisonten. Den flerstemte karakteren, hvor noen elementer søker ut av helheten og andre knytter an til den, forholder seg også helt konkret til den omgivende arkitekturen. Gunvor Nervold Antonsen har ønsket å knytte an til Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas arkitektoniske mesterstykke fra 1930, opprinnelig titulert Felix. I brytningspunktet mellom nyklassisisme og funksjonalisme fremstår bygget som et hovedverk i tidlig norsk modernisme, på terskelen til et nytt formideal som hyllet geometri og abstraksjon, med stramme, enkle linjer. Likefullt henger forsatt noen dekorative elementer ved.  

Tittelen på Nervold Antonsens veggarbeid er Vierge Moderne, som er kalt opp etter den finsk-svenske poeten Edith Sødergrans dikt fra 1916, hentet fra hennes første diktsamling. Oversatt betyr tittelen moderne jomfru, og diktet har en emblematisk status som kroneksempel på en lyrisk modernisme med et i originalt og personlig språk. I en emosjonell og sterk insistering på å være fri som kvinne, i åpenbar motsats til en tradisjonelt mer bundet kvinnerolle, fremmer Sødergran et handlekraftig og selvstendig ideal. Kvinne-jeget er grunnleggende oppsplintret, men denne paradoksale søken etter å være flere ting samtidig understreker også en absolutt frihetslengsel. Det er en underliggende seksualitet her, som synes grunnleggende androgyn. Hun vil være et nøytrum, en rød sol, en syntese av kropp og sjel. Diktet bryter konsekvent egne grenser, og fremviser ublygt identitetens kompleksitet. Det har beholdt sin kraft og appell til både vitalister og melankolikere: Jag är ingen kvinna. Jag är ett neutrum. 
Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut, 
jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol.

Sødergran noterte en gang at hun ikke skrev dikt, men skapte seg selv; hennes dikt var en inngang til seg selv. Bruken av paradokser og stilistiske eksperimenter har i kjølvannet av modernismen vært en mal for mange kunstnere, og Nervold Antonsen går i direkte samspill med eksperimentet som nerven i sin kunstpraksis. Å bryte systemer, å være i opposisjon til fastlagte planer, er nærmest en forutsetning for arbeidet. Å være kunstner er for Nervold Antonsen ensbetydende med å være søkende, uten en fast form. Hennes Vierge Moderne fremstår i så måte som en uforbeholden hyllest til en pioner.

II

Eksplosjonen
Da Sonia Delaunauy i 1911 lagde et lappeteppe til sin nyfødte sønn, var det med inspirasjon fra tøystykker og komposisjon hun hadde sett i hjemmene til russiske bønder. Resultatet var i essens modernistisk; kubistisk i sammenføyningene, en collage av djerve farger og teksturer i en sprakende bredde av geometriske abstrakte former. Patchworkarbeidet skulle komme til å minne om Delanauys designs for tekstiler de neste tiårene og ble senere innlemmet i museumsutstillinger om det modernistiske maleriets utvikling. Applikasjonene var hentet fra en praktisk og hjemlig sfære, en tradisjonell teknikk som med ett syntes ekstremt moderne; bevegelser, rytmer og kontraster i et abstrakt formspråk vi i årene fremover kom til å knytte til modernitetens visuelle kompromissløshet. Delanauys idé om en total design, som forente maleri og “dekorative” arbeider, gjenspeiler på perfekt vis modernismens optimistiske tro på en helhet i liv og kunst.
Modernismen, som av forfatteren Virginia Woolf simpelthen ble tidfestet fra desember 1910, kan betraktes som en enestående estetisk frigjørende revolusjon, en enorm kulturell omstilling av sensibiliteten. Woolf så denne stilistiske revolusjonen som en historisk mulighet for endring i menneskelige forhold og i selve den menneskelige karakter. Modernismen skulle sette kunstneren fri til å dyrke sin egen sannhet, mer intuitivt, mer poetisk enn det som tidligere hadde vært mulig. I kunsten blir verdens kritiske disharmoni vital og meningsfull.

Forflytningen av former fra modernismen til samtidskunsten og en nylesning av modernismens premisser, er aktuelle fenomener. Vi er ikke løsrevet fra modernismen, og ønsker tydeligvis heller ikke å være det, til tross for den massive kritikk av undertrykkende maskulinitet og arrogant autonomi som etterhvert meldte seg. Det er likevel noe annet som presser seg på, noe som blant annet synes å være en lengsel tilbake til en absolutt kunstnerisk kaskade som innpodet nye former og tanker. Dette produktive overskuddet får nedslagspunkt i de arbeidene Gunvor Nervold Antonsen laget i løpet av fire måneder på Kunstnernes Hus’ gjesteatelier W17. Et vell av større og mindre arbeider fanger en formvilje og en fargesans som synes flytende og uanstrengt.

Å samle gnister i et teppe
"Robert (hennes mann, Robert Delaunay)", she wrote, "had been shooting off rockets in all directions. Back on earth I had gathered the falling sparks of the fireworks. I tended the more intimate and transient fires of everyday life, while silently continuing important work."

Sonia Delaunay, Nous irons jusqu`au soleil (Paris: Éditions Robert Laffont, 1978).

Gunvor Nervold Antonsen har latt en modernistisk gnist være en ledestjerne. Tidens transporterte og kontinuerte energi blir for henne både en sone for innlevelse og en utkikkspost både bakover og fremover; til en fjernere tid, men samtidig en bro til noe nytt. I flere lappeteppearbeider gjør modernismens fragmenterte stilidealer seg igjen gjeldende. Samtidig har lappeteppene en lengre tradisjon og fortelling; omtrent som et grunnstoff i et mangfold av hjem og kulturer. De er også knyttet til i feminismen og de nye kunsthåndverksbevegelsene på 60- og 70-tallet, hvor lappeteppeteknikker, som i overveiende grad har vært utført av kvinner, ble gjenstand for en fornyet interesse. Dette ble blant annet manifestert i utstillingen Abstract Design in American Quilts, som ble vist ved Whitney Museum i 1971 og førte til en banebrytende verdsettelse av quilten som en egen kunstform, satt i sammenheng med abstrakt modernistisk maleri.

Historien og forståelsen av historien om lappetepper som uttrykk er folkelig, samtidig rik og potensielt kompleks. Allerede fra 1600-tallet av, laget både kvinner og menn lappetepper og quilts med en privat personlig symbolikk i mønstringen, og trakk inn elementer fra eget liv. Disse teppene har i tillegg ofte inngått i positivt fargede sentrale livshendelser innen en familie, lagd eller gitt bort i arv i anledning hendelser som giftermål og barnefødsler, en funksjon som fremdeles blir praktisert.

Mange lappetepper av eldre årgang spiller på kontrastene mellom lys og mørke. Symbolikken, hvis referanser i den tekstile overflaten kan være ukjente og skjult for en utenforstående betrakter, skaper flere lag i en formal konstruksjon. Et rikt spekter av basale geometriske former, som kvadrater og rektangler, triangler, romber, striper og ruter, heksagoner og oktogoner, skaper kaleiodoskoplignende strukturer med et implisert mytisk materiale. Stjerner, soler og kors gir navn til disse mønstrene, og peker på en universell symbolikk som farer som en samlende tråd gjennom tekstilhistorien. Andre mønstre kan peke på noe mer spesifikt forestillende, som det svenske “Solfjäder” eller “Timeglassmønster”. Teppet blir med det samme et bilde med en sammensatt ikonografi – det kan leses som et vitnesbyrd, som et familiealbum eller et minne. Det estetiske, det kreativt frigjorte, løper sammen med en nyttefunksjon. Lappeteppet bærer således en helt spesifikk stemme – basert på generelle figurer, men komponert og fortolket. Untitled (Karin) og Untitled (Bror) kan ses som en slik poetisk hybrid mellom bilde og teppe, et teppe som tuller inn barnet. De dype mørke innslagene danner egne rom eller sugende brønner man kan forsvinne inn i. Den grafiske renheten, den høytidelige smale midjen i midtstykket, fløyelsstoffene – alt skaper et inntrykk av en taktil verden man intuitivt sanser. Og man får teften av en voksen eleganse man ennå ikke har klart å sette ord på, før språket.

Tidens elastikk
Det tekstile arbeidet The Clock, som formalt kan minne om formspråket fra Vierge Moderne, er basert på nevnte timeglassmønster. To trekanter møtes i spissene, og danner denne formen som sandkornene renner gjennom. Straks har nok en time gått. For Gunvor Nervold Antonsen blir dette en måte å tematisere tid på, hvordan den er dynamisk og elastisk, aldri fryst fast for lenge om gangen. Tiden er per definisjon en kronglete og uoversiktelig størrelse, som skifter karakter etter ytre og indre påvirkninger. Den franske filosofen Henri Bergson reflekterte rundt klokketid og subjektivt opplevd tid. En total romliggjøring av tiden, utenfor den subjektive bevisstheten, gjør at vi mister oversikten over selve tidens vesen. Den kvantitative og rasjonelle klokketiden stykker tiden opp i deler, og gjør at den kan minne om rom. Da klokkene verden over ble nasjonalt synkronisert på slutten av 1800-tallet, var denne standardiserte rasjonaliseringen et resultat. Hvordan kan vi fri oss fra den rigide tikkende klokken, alltid på spranget mellom da og nå? Kanskje solen kan komme oss til unnsetning; dagen varer fra den står opp til den går ned. Men den belyser ikke den tiden som er mellom, over og under denne universelle ordningen.  

Å kommentere modernismens vesen, vilje og overskridende potensial gjennom kontinuasjon og flyt framfor brudd skaper et inntrykk av sammenheng i Nervold Antonsen nye arbeider. Tiden er innlemmet i dem som en egen kategori, fortiden er i nåtiden, men de peker også utover seg selv, mot noe unikt menneskelig. The Life, Illness and Death of the Old Man Inside er et arbeid man legger ekstra godt merke til, med innslag av tweed og et titalls krokete stokker oppstilt mot det. Disse stokkene er møysommelig samlet inn av en eldre mann som har levd hele sitt liv og drevet sitt virke i tilknytning til skogen og naturen i Rollag i Numedal. De representerer et våkent øye for praktiske forekomster i naturen og håndens nennsomme anvendelse; den griper om treet, som fremstår som en levende og vennlig støtte. I følge Nervold Antonsen viser arbeidet til den fryktfulle gamle mannen vi alle har inni oss, han som ikke slipper taket i den stadig tiltagende angsten som lar oss ligge badet i svette om natten og får oss til å føle på utilstrekkeligheten også i alderdommen. Utkikkspunktet er nå orientert mot fortiden. Stokkene blir som haker som forsøker å holde tiden fast, men tiden svinner, skifter form og blir til noe annet. Den distansen som tiden graver inn i oss er kanskje uunngåelig, men Gunvor Nervold Antonsen viser hvordan diktningen i alle fall gjør tiden mer nærværende og taktil.




The Poetry of Hybrids


The art project Poems for My Poets springs from Gunvor Nervold Antonsen’s relationship to poems, with Modernism as a distinct undercurrent. How does visual language react to written language, and what is it that materializes from mood to form? What kind of imagined exhibition space is the page of a book, and what kind of poetry collection is an exhibition? In Poems for My Poets, the material and the immaterial, the fictive and the real, coalesce into one experimental and vibrant gesture – it is embodied in textile montages, wood sculptures and paintings that stage harmonies, physical afterimages and experiences drawn from the artist’s own encounters with poems and modernistic ideals. These works use the present era to unite a poetic form of reflection with a language from another era. Nervold Antonsen gives this project a personal orientation, one with a temperamental and humorous approach to cyclical processes in nature and culture.


I
Vierge Moderne
In the monumental triptych made especially for the restaurant at Kunstnernes Hus in Oslo (it will be on show for some months in 2012), prism-like forms in warm and glowing colours are set in motion. The softness of the large textile work interacts with its black frame and splintered composition. The forms are like shards of radiant stained glass; it’s as if light is refracting through these simultaneously sophisticated and raw textile fragments. Some pieces are made with a shining material and break out of the framing contour. Something is being refracted here, and the viewer’s sensation of it coincides with an increased pulse and sense of awakening. Perhaps it is also possible to sense Edvard Munch’s sun on the horizon. The polyphonic character, where some elements try to escape from the composition and others remain within, also relates concretely to the surrounding architecture. Gunvor Nervold Antonsen wants to create a dialogue with Gudolf Blakstad and Herman Munthe-Kaas’s architectural masterpiece from the 1930s, originally entitled Felix. At the intersection between Neoclassicism and Functionalism, the building stands as a magnum opus of early Norwegian Modernism. While still containing some decorative elements, it uses taut and simple lines to create a new form ideal.

Nervold Antonsen’s wall piece Vierge Moderne is named after the Finnish-Swedish poet Edith Sødergran’s poem from 1916, which was published in her first poetry collection. In translation, the title means ‘modern virgin’, and the poem has emblematic status as the crowning example of a lyrical Modernism conveyed through an original and personal language. In an emotional and strong insistence on being a free woman, in obvious contrast to women’s traditionally more limited roles, Sødergran propounds an effective and independent ideal. While the poet’s female ‘I’ is fundamentally fragmented, her paradoxical quest to be several things at the same time underscores an absolute longing for freedom. There is an underlying sexuality here, one which seems almost androgynous. But she also wants to be neuter, a red sun, a synthesis of body and soul. The poem deliberately violates its own boundaries and unabashedly displays the complexity of identity. It has retained its force and appeal to both vitalists and melancholics: I am not a woman. I am a neuter. I am a child, a page and a bold decision, I am a laughing gleam of scarlet sun.*

Sødergran once remarked that she did not write poems; rather, she created herself. Her poems were a doorway to herself. Since the dawn of Modernism, paradoxes and stylistic experiments have provided a pattern for many an artist’s practice. This is also at the core of Nervold Antonsen’s practice – she directly engages in experiments. To disrupt systems, to be in opposition to fixed plans, is almost a precondition for her works. To be an artist is, for Nervold Antonsen, synonymous with being a seeker without a fixed form. Her Vierge Moderne thus stands out as a bold tribute to a pioneer. 


II
The explosion
When Sonia Delaunauy made a patchwork quilt for her new-born boy in 1911, she was inspired by the fabrics she had seen in the houses of Russian peasant farmers. The result was modernistic in essence: cubist in its arrangement of abstract geometric forms, a collage of intense colours and textures in a range of abstract geometric forms. In the decades since 1911, Patchwork artworks would come to be reminiscent of Delanauy’s designs and eventually be included in museum exhibitions about the development of modernistic painting. Appropriated from a practical and homely sphere, the patches represented a traditional technique that all of a sudden seemed extremely modern; their movement, rhythm and contrasts were expressed through an abstract formal language we now associate with the visually uncompromising aspects of modernity. Delanauy’s idea of a total design, one that unites painting and ‘decorative’ works, perfectly reflects Modernism’s optimistic faith in the unity of life and art.


Modernism, which the author Virginia Woolf simply dated to ‘on or about December 1910’,** can be seen as a unique, aesthetic and liberating revolution, a total cultural readjustment of sensibility. Woolf saw this stylistic revolution as a historic opportunity to change not only the conditions for human life, but also the human character. Modernism should liberate artists and enable them to pursue their own truth, more intuitively, more poetically than had been previously possible. Through art, the world’s critical dissonance could become vital and meaningful.

The transposing of forms from Modernism to contemporary art, and a new reading of the premises of Modernism, are both current phenomena. We are not shorn from Modernism, and clearly, neither do we want to be, despite massive criticism of the oppressive masculinity and arrogant autonomy that gradually surfaced. There is still something that endures, something that, among other things, appears to be a longing to return to the profusion of new forms and ideas that Modernism implanted in art. This productive surplus can be found in the works Gunvor Nervold Antonsen made during her four months at W17, the guest studio at Kunstnernes Hus. The works she produced, both large and small, contain a will-to-form and a colour sensibility that seems fluid and effortless.

Gathering sparks in a blanket
‘Robert [Sonia’s husband, Robert Delaunay] had been shooting off rockets in all directions. Back on earth I had gathered the falling sparks of the fireworks. I tended the more intimate and transient fires of everyday life, while silently continuing important work.’***

Gunvor Nervold Antonsen has let a modernistic spark be a guiding star. Modernism’s transported and enduring energy becomes for her a zone of experience and a viewpoint from which to look both backwards and forwards – to a distant past, but also to something new. In several works made in patchwork, she brings to bear Modernism’s fragmented style ideals. But patchwork quilts have a long tradition and history; in many homes and cultures they are almost like a basic material. They are also linked to Feminism and the new craft movements that emerged in the 1960s and ‘70s. Here patchwork quilting techniques, which had been practiced almost exclusively by women, became the subject of renewed interest. An important manifestation of this was the exhibition Abstract Design in American Quilts, which was held at the Whitney Museum in 1971. The exhibition paved the way for an appreciation of the quilt as a distinct art form, seen in context with abstract modernistic painting.

The story – and the understanding of the story – of patchwork as an expression is folkloric but also rich and complex. At least as early as the 1600s, both women and men made patchwork quilts with patterns that included personal and symbolic elements. These quilts were often related to family milestones; they were created for or given to family members as wedding presents or when a child was born. This practice continues today.

Many patchwork quilts of older vintage contain strong light-dark contrasts. The symbolism in the textile surface can be unknown to or hidden from the uninitiated viewer, yet it imbues the formal construction with multiple layers of meaning. A rich spectrum of basic geometric shapes – quadrants, triangles, rhomboid parallelograms, stripes and squares, hexagons and octagons – creates kaleidoscopic structures. Stars, suns and crosses give names to these patterns and point to a universal symbolism that runs like a gathering thread through textile history. Other patterns found in older quilts can point to something more specifically referential. An example here is the Swedish ‘Solfjäder’ or ‘hour glass pattern’. A quilt with this pattern becomes a picture with complex iconography – it can be read as a testimony, as a family picture album, or as a memory. In this way, aesthetic form merges with a distinct function. Patchwork quilts speak with absolutely specific voices, but they are based on deliberately composed and interpreted general figures. With this as background, Nervold Antonsen’s works Untitled (Karin) and Untitled (Brother) can be seen as poetic hybrids. Their status is somewhere between pictures and quilts, for instance the kind you would wrap a child in. The deep dark elements create separate rooms or vortexes into which you can disappear. The graphic purity, the solemn narrow line down the middle, the velvety fabrics – all these things create the impression of a tactile world intuitively sensed. And there is the scent of an adult elegance as yet unnamed, pre-linguistic.

The elasticity of time
The textile work The Clock, whose formal qualities recall Vierge Moderne, is based on the aforementioned hourglass pattern. Two triangles meet in a point to create a passageway for grains of sand. Yet another hour has quickly passed. For Gunvor Nervold Antonsen, this symbol becomes a means for thematizing time, how it is dynamic and elastic, never frozen for long. Time is by definition a complicated and bewildering thing that changes character in relation to external or internal influences. The French philosopher Henri Bergson reflected on time as measured by a clock in contrast to subjectively experienced time. A clock renders time spatially, outside our subjective consciousness, and it causes us to lose track of time’s nature. The quantitative and rational clock divides our life into segments resembling rooms. When, towards the end of the nineteenth century, clocks the world over were nationally synchronized, one result was this standardized rationalization. How can we liberate ourselves from the rigidly ticking clock, always running between then and now? Maybe the sun could come to our aid; the day runs from sunrise to sunset. But this would not account for the time in-between, over and under the universal scheme.

Nervold Antonsen’s new works comment on Modernism’s nature, will and boundary-breaking potential by deploying means that express continuity and flow rather than rupture. Time is embedded in them like a separate category. The past is in the present, but the works also point beyond themselves to something uniquely human. The Life, Illness and Death of the Old Man Inside is a work we notice particularly well. Propped against its tweed elements are about a dozen crooked canes. These were collected by an elderly man who lives in Rollag in Numedal, Norway. He has worked all his adult life in forest management. The natural canes represent two things – an astute eye for immediately practical natural phenomena, and the hand’s sensitive use; the hand grips the wood, which appears as a living and friendly support. For Nervold Antonsen, this work alludes to the terrifying old man we all have inside ourselves – he who does not let go of the ever-increasing anxiety causing us to lie awake at night, bathed in sweat. He makes us feel our inadequacy, also in old age. The viewpoint is now oriented towards the past. The canes are like hooks that try to make time stand still, but time runs out, changes shape and becomes something else. Time digs into us, separating our present life from the past. Perhaps this is unavoidable, but Gunvor Nervold Antonsen shows us how poetry can interact with our immediate life and make time more present and tactile.


* Sødergran, Edith (1990) Poems, 1916. Translated by Gounil Brown. Croesor, Wales: Zena Publications.
** Woolf, V. (2009) ‘Mr. Bennett and Mrs. Brown’. In D. Bradshaw (ed.), Selected Essays. London: Oxford World Classics, pp. 32-37, there, p. 36.
*** The original quote is from Sonia Delaunay (1978) Nous irons jusqu`au soleil. Paris: Éditions Robert Laffont. See Butler, Cornelia & Schwartz, Alexandra (2010) Modern Women: Women Artists at the Museum of Modern Art. New York: Museum of Modern Art, p. 85.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skogen ser tilbake

Text by art historian and writer Line Ulekleiv, 2011

 

When I grow up, I want to be a forester. Run through the moss on high heels. That’s what I’ll do. Throwing out a boomerang. Waiting for it to come back to me.
(Fever Ray)

 

Da Gunvor Nervold Antonsen gikk ut av Kunsthøgskolen i Bergen, seksjon for tekstil i 2001 var uttrykket hennes både røft og skjørt, med melankolske understrømninger og en tematikk hvor psykologi synes å dominere over fysikalitet, den konkrete og tekstile materialiteten. Etterhvert har hun rendyrket den fysiske energien i sine store tekstilbaserte arbeider, slik at deres energi slår ned i betrakteren som merkbare, håndgripelige og rytmiske tretopper, takstein, lydbølger eller raslende løv. Det fargesterke og ekspressive motet Nervold Antonsen oppviser ble for fulle demonstrert i utstillingen MALEREI. STICKEREI. i 2010. Hun har lenge jobbet bevisst med antinomier som en egen modus, begrepspar og motsetninger som spiller aktivt opp mot hverandre; fravær og nærvær, negativ og positiv form, flathet og plastisitet. Maleriet – hele kunsthistorien – er i mente, og dens eventuelle oppblåsthet blir stukket hull på med nålens broderier.
Utstillingen Selvportrett uten briller kan betraktes som en midlertidig oppsummering av Nervold Antonsens virke frem til nå. I det siste har hun i større grad funnet orienteringspunkter i seg selv og sin egen historie, den fysiske delen av jobben er ekkoer av skogen der hun vokste opp, den personlige omgangen med naturen der hun føler seg hjemme. Her trives en særegen villskap og løssluppen humor. Med det samme trer en forsterket og frigjort interesse for maleriet frem, noe som gjør hennes senere arbeider ekstra vitale og sloppy, med en medrivende, til tider ekstatisk fargeholdning. De kombinerer i prosess og uttrykk motstridende størrelser, som improvisasjon og analyse. De er selvportrett uten briller, med en dirrende konstruksjon.

 

Arbeidet som ble tildelt Norske Kunstforeningers Pris/Debutantprisen Høstutstillingen 2010 heter Barovessjan, en tittel på norsk-romani som betyr storskogen. Dette fremmede språket viser til det fremmede i det hjemlige. Skogens hemmeligheter og sugende dybde er tilbakevendende motiver hos Gunvor Nervold Antonsen. Med dette aktiveres en velkjent mystikk, som i norsk sammenheng kan knyttes til både August Cappelens romantiserte morkne urskog og Jakob Weidemanns taktile og abstraherte skogbunnbilder. Nervold Antonsen tar utgangspunkt i en opplevelse av å befinne seg et sted kanskje bare hun kjenner, omgitt av skogens fysiske mørke masse. Sittende oppe i barndommens smått mytiske tre kan man få et episk overblikk som pendler mellom pur fantasi og reell oversikt. Minnene blir fysiske, og det fysiske blir avtrykk av noe som tidligere er erfart. Serien Utsikt fra Granheim gjengir i så måte en fornemmelse av å sitte i høyden og se utover toppene, i et uspesifisert landskap av grantrær. Skogen lokker med sin dunkle beskyttelse, sitt friske streif av furunål, men også sine utrygge hull og diffuse krattskog.

 

Naturen blir i denne sammenhengen både et utttrykk for eksistensielle mentale tilstander og en plattform for materiell utforskning. Mange av Gunvor Nervold Antonsens arbeider kan leses metaforisk; som talende bilder på den kunstneriske prosessen. Det finnes spor etter basketak med teknikk, materiale og utførelse. Titler som Raset og Flommen vitner om en tung og eruptiv kraft som er direkte knyttet opp til voldsomme prosesser i naturen, men i en mer generell forstand noe ukontrollerbart, potensielt truende og destruktivt. Flommen tar ingen smålige hensyn, og river med seg alt og alle på sin vei. Samtidig er det en vedvarende dobbelhet i arbeidene; flommen kan representere en løsrivelse fra en fiksert og anstrengt posisjon. Skogen er full av stammer man kan dunke hodet i, men er også tett av symboler og alternative utganger. Med Charles Baudelaires ord: «L´homme y passe à trevers des forêts de symboles/Qui l’observant avec des regards familiers.» Menneskene går gjennom skoger av symboler, og blir iakttatt av fortrolige øyne.
Gunvor Nervold Antonsen jobber bevisst med denne abstrakte lagdelingen mellom det reelle og det metaforiske, og dette avleirer seg også tydelig i materialet, både visuelt og taktilt. Hun har laget en rekke arbeider som spiller på kontrasten mellom overflate og underliggende sjikt av understrømninger som forvansker det åpenbare. En glitrende overflate legger seg over noe underliggende av en mer dyster karakter.
Gunvor Nervold Antonsens evne til eksperimentell kombinasjon av kunstneriske uttrykksmåter har blitt berømmet. Hun skaper et kraftfullt og rått møte mellom tekstile, maleriske og skulpturelle kvaliteter – på en uanstrengt måte, preget av et lekent og ekspressivt overskudd. Håndverkets mangslungne og kjønnede tradisjon gis en frisk og velopplagt ny tapning, uten overdreven respekt for lange linjer og måtehold. Å ta utgangspunkt i tekstiler blir for henne en interessant posisjon, siden materialet bærer i seg en direkte kroppslig erfaring – taktilitet og sanselighet sitter i fibrene. Ved å inkludere maleriets assosiative verden åpnes arbeidene ytterligere opp. De plasseres i en sone som spenner mellom det intime, skjøre rommet og det ekspressivt monumentale uttrykket.

 

I montasjer av metervare på lerretsbakgrunn, akryl- og oljemaling, spray, fettstift og broderi, skaper Nervold Antonsen et aktivt virkerom basert på en kombinasjon av forskjellige energier og historikker, både av en personlig og en kunsthistorisk art. Hun bruker også tekst og typografiske elementer på flaten, lesbar og fragmentert representerer denne strategien en eksperimentell tilnærming til kommunikasjon og meningssammenbrudd. Teksten blir et visuelt motiv som samtidig fordrer en kulturell koding.
Noen arbeider er tradisjonelt vegghengte, eller henger ut fra veggen, andre fyller rommet med en raffinert og vedkommende kraft. Det er en fenomenologisk nerve her, betrakteren slipper simpelthen ikke unna en helhetlig sansning som overskrider en rent optisk konsentrasjon. Ved å ta de fargesterke tekstilene ut i rommet blir erfaringen tredimensjonal, det er noe man fysisk må trenge seg gjennom. Motiver og materialer sprenger seg ut av flaten og skaper en fundamental ubalanse. Arne Næss uttalte en gang at når man klatrer, vet man at et lite feilgrep kan utsette kroppen for stor fare, i likhet med hvordan en grunnleggende pluralisme kan tippe over i negasjon. Denne understrekningen av mangfold uten balanse bør man, i følge Næss, se på som en suveren mulighet fremfor noe negativt. Fri lek er i sitt vesen et spill uten fikserte regler, og prosessen er avhengig av å konstant skifte ut rådende kriterier.

 

Nervold Antonsen refererer særlig til en tekstil og en malerisk ekspressiv tradisjon, begge disse tradisjonene har vært utsatt for revurdering og omkalfatring. En kunstner som skjærer gjennom disse tradisjonenes nettverk av forpliktelser og uskrevne regler er tyske Cosima von Bonin. Hun tar den modernistiske kunstteoretikeren Clement Greenbergs idé om at kunstens essens ligger i dens flathet svært bokstavelig, ved å gjentatte ganger redusere sin kunst til et stykke hengende stoff. Konteksten, i romlig og kulturell forstand, avgjør lesningen av disse arbeidene og motarbeider dermed høymodernismens trang til å isolere kunstverket i en streben etter autonomi.

 

I sin evne til å formulere energiutladninger med et kritisk potensial kan Nervold Antonsen kanskje sies å slekte på den amerikanske kunstneren Lydia Benglis. Hennes tidlige arbeider på 70-tallet agerte nærmest som små bomber, i en svært bevisst og feministisk holdning til kunstens maskuline og opphøyde regime. Benglis absorberte den urbane energien hun fant i New Yorks gater, på fortauer og i trafikken, og konkretiserte dette i dynger av latex som hun helte ut til uformelige og fargerike strukturer. I sin lavhet og tilfeldighetsprinsipp utfordret disse arbeidene samtidig en stoisk monumentaltradisjon.
Den energiske kjernen finner vi også i Nervold Antonsens arbeider, som fremstår som prosessuelle collager. De kan i sin utøylede vitalitet, gesturale spontanitet og fysikalitet fritt assosieres til såkalt action painting, eller abstrakt ekspresjonisme, med navn som Jackson Pollock og Robert Motherwell. Sistnevnte har en fargeholdning som klinger tindrende med hos Nervold Antonsen. De abstrakte ekspresjonistene i tiårene etter andre verdenskrig var overbevist om at de representerte en ny begynnelse for kunsten, i et samfunn som var sterkt kvestet av krigen. Signaturstiler, allover-komposisjoner og fargefelt i monumental størrelse karakteriserte denne retningen, som i etterkant har vært kraftig kritisert som kun en tom gest av maskulin, vestlig dominans og borgerlig subjektivitet. Men i sannhet var dette kulturelle uttrykket mer komplekst, og rommet ømhet, tragedie og improviasjon. Det mytiske ved den abstrakte ekspresjonismen har i flere generasjoner hatt en fremmedgjørende effekt, men dette er i ferd med å endre seg. En rekke unge kunstnere, ikke minst kvinner, velger å gå inn i et fornyet energifelt med fokus på prosess og metamorfose. I forlengelse av denne tendensen understreker Nervold Antonsen betydningen av å male uten briller. I denne dynamiske gesten blander hun fakta og fiksjon, i forkant av en klar strategi.
Et nærvær til tingene trer gjennom det fysiske arbeidet frem i Gunvor Nervold Antonsens fristilte metode. Innholdet rommer et anekdotisk materiale som ikke er direkte tilgjengelig for betrakteren, men som like fullt kommuniserer formalt og metaforisk. Historiene i hennes arbeider myldrer, og kan anes som kropp og handling.

 

På årets utgave av Høstutstillingen viser Nervold Antonsen arbeidet Gudrun og Tølløf, (Norske landskap, inne og ute). Tittelen refererer til et ektepar på nabogården hennes i Rollag, som var et par som alltid opptrådde som en enhet. Alt gjorde de sammen. Denne sammensmeltningen materialiseres blant annet i en lafteknute, som oppstår som en rustikk og harmonisk forening av to møtende elementer. Trepaneler bearbeidet med fettstift og tekstil danner en primal bakgrunn, høydedrag etter høydedrag vokser inn i overflaten i en pågående utviskning av interiør og eksteriør, historie og nåtid, det positive og det negative rommet. La dette arbeidet være en hyllest til skogens øyne på oss alle.